Myotonia congenita skyldes genfeil i CLCN1-genet og forekommer både i autosomal dominant (Thomsen) og recessive (Becker) form. Myotonien er det typiske og er vanligvis til stede i barnealder, selv om den også kan debutere i voksen alder. Dominant form debuterer ofte noe tidligere enn recessiv form, men den recessive formen har gjerne mer uttalt myotoni og kan være forbundet med progressiv distal muskelsvakhet. Det foreligger ikke andre systemiske symptomer ved myotonia congenita. De viktigste differensialdiagnoser er dystrophia myotonica type 1 (DMPK-genet) og 2 (ZNF9 genet).

CLCN1 koder for en kloridkanal i tverrstripet muskulatur som er helt essensiell for hvilemembranpotensialet. Denne kanalen fungerer som en homodimer (to CLCN1 proteiner). Recessive genfeil er oftest av typen non-sense og rammeskift, og bærere av slike genfeil (heterozygoter) er vanligvis asymptomatiske, noe som viser at 50 % reduksjon av kloridkanalaktiviteten kan tolereres. Dominante genfeil (oftest i ekson 8) har en antatt dominant negativ effekt, hvor genfeilen kan påvirke kloridstrømmen i homodimerer som består av et mutert og et normalt CLCN1-protein. Noen genfeil er funnet både i dominante og recessive pedigrees, og dette, sammen med at dominante genfeil har redusert penetrans, kan gjøre det utfordrende å finne ut hvilken arvegang som foreligger. Hyppigheten av de novo genfeil er ukjent, men er antatt å være lav. 6 % av recessive former for sykdommen skyldes homozygoti for en kopitallsvariant eller sammensatt heterozygoti for kopitallsvariant og en variant oppdaget ved sekvensering.

Pasienter med myotoni har øket risiko for bivirkninger ved visse anestesimidler som suxamethonium, og myotonien kan forverres også av andre typer medikamenter. Det kan derfor være god grunn til å genteste risikopersoner i en familie, også

• Informasjon om indikasjonen (GeneReviews)